EFTA-domstolen: Icesave-innskytere hadde ikke krav på betaling fra Island

Jón Sigurðsson	Myntráð	Kanadadalur	Icesave-vextir	Ólafur og Dorit	Icesave-vextir
Stjórnarskráin	Ólafur og Dorit	Vinstrivaktin	Samtök fullveldis	Evrópuvaktin	Heimssýn

  

  

Samstaða þjóðar    NATIONAL UNITY COALITION                                                               Baráttusamtök fyrir sjálfstæðu ríki á Íslandi og fullveldisréttindum almennings.    Stöndum vörð um Stjórnarskrá Lýðveldisins.

  

  

   

EFTA-domstolen: Icesave-innskytere hadde ikke krav på betaling fra Island.

Peter Ørebech.

Skal den islandske stat dekke tapet til britiske og nederlandske innskytere som mistet sine innskudd (3,1 mrd. £) etter at internettbanken Icesave kollapset i oktober 2008? Ni av ti islendinger mente at dette ikke er statens ansvar, og stemte nei til islandske regjeringens forslag til Icesave-avtaler.  Island valgte derved en annen vei enn for eksempel Irland som ved hjelp av statlige midler (7 mrd €) reddet 2 av storbankene fra konkurs.

Nå har EFTA-domstolen talt (28 januar 2013) og svaret på om den islandske staten – og dermed i praksis islandske skattebetalerne - skal dekke tapet, er klart nei. domstolen har tolket EØS-retten og har på alle punkter – dvs. de 3 hovedanførsler – kommet til at Island ikke er forpliktet til dette jf. Direktiv 94/19/EC om bankgarantifond.

Iht. Island garantifond (Tryggingasjóður) må bankene betaler premie iht. sine innskudd, jf. Islands lov nr. 98/1999 om innskuddsgaranti og investeringsutjevningsfond og Handelsdepartementets forskrift av 21. februar 2000. Dette regelverket bygger på EØS-avtalen. Fondet er iht. lovens artikkel 2 en privat stiftelse som ellers i EØS/EU.  Banker etablert i Island må være medlemmer av fondet. Det samme gjelder for filialer av slike banker som opererer i Island og for selskaper som virker innenfor EØS forøvrig.

Ifølge EØS-regelverket skal selskapene redegjøre overfor kundene hvilke garantier som gjelder for deres innskudd.  M.a.o; disse garantifond tilsvarer forsikringsselskaper der medlemmenes “forsikringspremie” skal dekke fremtidige utbetalinger på grunn av skader. Mer om lovverket se P. Ørebech, The Icesave Bank of Iceland; from Rock-solid to Volcano Hot: Is the EU Deposit Guarantee Scheme Resisting Financial Meltdown, Croatian Yearbook of European Law & Policy, 2010 s. 127-52.

Innskytere innenfor Icesave-systemet skulle derfor være klar over hvordan innskuddet er forsikret og dermed at deler av det var forsikret i et ubetydelig garantifond. Innskyter vet også at desto høyere rente, desto større risiko. Et grunnleggende forhold som retten sikkert har tatt inn over seg er at innskyterne i Icesave var villige til å ta den risken i håp om store gevinster.

Staten er ikke ansvarlig for garanti av innskudd i banker.

Så til sakens gjenstand. Nederland/Storbritannia anførte for det første at Island iht. direktivet skulle ha etablert islandske ordninger som sikret betaling til britiske og nederlandske innskytere ved bankmislighold.  Domstolen fastslo at det var en systemsvikt (dommen pkt. 117) Spørsmålet var om slik svikt omfattes av direktivet.  Retten mente nei; direktivet var ikke anvendbart ved konkursen i det islandske bankvesen. Det eneste som direktivet krevde er at EØS-landene etablerer lovverk som hjemler etablering av banksikringsfond (pkt. 141). Retten slutter av dette at det ikke kan kreves av noen EØS-stat at myndighetene sikrer oppgjør hvis bankgarantifondet svikter mht. oppfyllelse (pkt. 144). Dvs. det er kun et prosessuelt ansvar som hviler på staten: Se til at fondet blir etablert. Staten er ikke ansvarlig for finansiering av fondet: Fondet skal fullt ut finansieres av finansinstitusjonene (pkt. 159).

Hvordan forholdet skal løses ved alvorlig systemsvikt slik som i Island, er et forhold som direktivet ikke besvarer (pkt. 160). Island har her en stor grad av fritt skjønn.

Videre hevdet Storbritannia og Nederland at Tryggingasjóður var en “utløper av den islandske stat”, og da underforstått , at Island stod i et erstatningsrettslig ansvarsforhold til fondet og følgelig måtte svare for fondets “mistak”. Retten avviste dette grunnet bevismangel.

Domstolen vender så blikket mot de to subsidiære anførsler: Dvs. at det var tale om diskriminering i strid med EØS-avtalen artikkel 4, og direktivets artikkel 4(1) jf. artikkel 3(1). Diskrimineringen skulle gjelde usaklig forskjellsbehandling av utlendinger og islendinger. Begrunnelsen for dette var at mens de islandske innskytere i Landsbankinn, Glitnir og Kaupthing fikk full uttelling for sine innskudd, ved oppretting av nye banker, ble Icesave-innskyterne nektet garantiutbetaling fra Island.

Retten kom her til at det ikke kunne være tale om noen rettsstridig diskriminering fordi de islandske innskudd i Landsbankinn ble flyttet over til Nye Landsbankinn før det i det hele tatt var tale om å anvende bankgarantifondet til utbetaling av innskyteres tilgodehavende (pkt. 211). Dette gjaldt alle innskytere uansett om disse var islandske eller utlendinger. Dvs. siden dette skjedde i forkant av bankgarantifondets anvendelse, stod vi overfor et faktum som ikke var omfattet av direktivets artikkel 4(1). Følgelig ble islandske innskytere ikke tilgodesett av noen midler i det islandske fondet (se pkt. 214). Derfor sier retten at den diskriminering som britene/nederlenderne påberoper seg var ikke sammenlignbar (pkt. 216).

For det annet ser domstolen på usaklig forskjellsbehandling under EØS artikkel 4 (pkt. 218 flg); dvs. om like tilfeller behandles ulikt. Retten fremholder at vilkårene for dette ikke var oppfylt: Island var uten rettslig plikt til å sørge for at oppfyllelse skjedde fra banksikringsfondet i Island (pkt. 224). Retten fremholder at en slik forpliktelse ikke kunne utledes av EØS artikkel 4 alene. Den trenger støtte i subsidiær rett, i dette tilfelle direktiv 94/19 artikkel 4, noe som retten som vist (ovenfor) mente at ikke førte frem.

Hvor står vi så etter dommen? Er britiske og nederlandske innskytere på „bar bakke“? Nei, fordi de fleste har fått dekning av disse staters garantifond. For dem uten dekning og fondene gjelder at Landsbankinn og Icesave gikk konkurs.  Konkurser behandles etter konkursrettens regler. Det britiske og nederlandske bankgarantifond har krav i konkursboet til Landsbankinn for det beløp som disse har måttet utbetale Icesave-innskyterne.