Vanhæfur dómari - vegna yfirlýsinga um Icesave - situr í EFTA-dómstólnum

 

Jón Sigurðsson	forseti Íslands	Peningastefnan	Icesave-vextir	forseti Íslands	Icesave-vextir
Stjórnarskráin	forseti Íslands	Vinstrivaktin	Samtök fullveldis	Evrópuvaktin	Heimssýn

 

  

Samstaða þjóðar    NATIONAL UNITY COALITION                                                               Baráttusamtök fyrir sjálfstæðu ríki á Íslandi    og fullveldisréttindum almennings.    Stöndum vörð um Stjórnarskrá Lýðveldisins.

   

    

Vanhæfur dómari - vegna yfirlýsinga um Icesave - situr í EFTA-dómstólnum

  

  

07. marz 2012.

 

  

Loftur Altice Þorsteinsson.   

  

Norðmönnum fannst við hæfi að skipa í EFTA-dómstólinn Per Christiansen, mann sem gefið hafði yfirlýsingar um algjöra greiðsluskyldu Íslands, á Icesave-kröfum nýlenduveldanna. Íslendska ríkisstjórnin gerði engar athugasemdir við að þessi yfirlýsti andstæðingur Íslands settist í dómarasæti til að fjalla um þá miklu hagsmuni Íslands, sem eru undir í Icesave-málinu.

  

Per Christiansen var skipaður dómari við EFTA-dómstólinn 13. janúar 2011, en 12. janúar 2010 réttum 12 mánuðum áður, hafði verið birt eftir hann ritgerð í Aftonposten um Icesave. Þar komst Christiansen að þeirra heimskulegu niðurstöðu, að almenningi á Íslandi beri skylda til að ábyrgjast Icesave-reikningana.

  

Heimildir herma, að ríkisstjórn Íslands hafi fagnað skipun Christiansen sem dómara við EFTA-dómstólinn, enda er það staðföst fyrirætlan Jóhönnu og Steingríms, að Ísland tapi Icesave-málinu fyrir dómstólnum. Til marks um afstöðu ríkisstjórnarinnar má nefna neitun að nýta þekkingu þeirra sem barist hafa gegn Icesave-kröfunum frá haustinu 2008.

  

Jafnframt eru sterkar grunsemdir um að Bretski lögfræðingurinn Tim Ward sé á mála hjá stjórnvöldum í Bretlandi. Eins og ríkisstjórnin, hefur Tim Ward neitað að nýta þekktar staðreyndir til varnar Íslendskum hagsmunum. Ward hefur neitað að gefa upplýsingar um fyrri dómsmál, þar sem hann hefur verið í andstöðu við stjórnvöld í Bretlandi eða Hollandi. Fyrirspurnir til erlendra aðila, styrkja þá skoðun að Ward sé ekki treystandi fyrir hagsmunum Íslands.

  

Á meðal atriða sem hvorki ríkisstjórnin eða Tim Ward vilja nota til varnar Íslandi er sú staðreynd að Landsbankinn var með fullar (upp-í-topp) innistæðu-tryggingar í Bretlandi og Hollandi. Fjármálaeftirlitið í Bretlandi (FSA) hefur staðfest þetta skriflega. Raunar liggur þetta fyrir í reglum tryggingasjóðsins í Bretlandi (FSCS). Bankar sem veitt er aðild að FSCS eru með fullar innistæðu-tryggingar hjá sjóðnum, óháð hvaða iðgjald hefur verið greitt vegna innistæðanna.

  

Hér fyrir neðan er birt greinin eftir Per Christiansen. Hann endurtekur mörg slagorð nýlenduveldanna og kjölturakka Evrópusambandsins. Til dæmis talar hann um »endurgreiðslur« til Breta og Hollendinga (Britene vil ha pengene sine tilbake), þótt engar forsendur séu fyrir slíkum kröfum. Hann talar um »spilareglur EES« (ikke følger spillereglene for det indre marked), sem hlýtur að merkja að Ísland skuli láta ríkin í ESB kúga sig, hvað sem líður samningnum um Evrópska efnahagssvæðið.

  

Það sem er þó verst í málflutningi Christiansen er að hann afhjúpar sig fylgjandi höfðingjaveldi (þingræði) og gefur þar með yfirlýsingu um andstöðu sína við lýðveldi - stjórnarform Íslands. Hann lætur frá sér fara fullyrðingu sem er bæði röng og ögrandi við það lýðræðisform sem Íslendingar hafa kosið sér (I praksis er demokratiet representativt, selv om folkeavstemninger kan ha en plass i styringssystemet.)

  

Með málflutningi sínum sannar Christiansen að Ísland á ekkert erindi í Evrópska efnahagssvæðinu, enda mun það verða öllum ljóst þegar EFTA-dómstóllinn hefur fellt úrskurð um Icesave-kröfurnar, nýlenduveldunum í vil.

 

  

    

>>>---<<<>>>---<<<

  

Hvem skal dekke tapet ?

  

Fyrst birt í Aftenposten 12. janúar 2010.

        

Per Christiansen.

  

Island, Icesave og EU.

Den islandske president har nektet å undertegne et lovvedtak i Alltinget. Det er ikke ofte at et statsoverhode i et parlamentarisk demokrati hindrer gjennomføring av et lovlig fattet vedtak i nasjonalforsamlingen.

  

Etter den islandske grunnlov skal lovvedtaket i et slikt tilfelle stadfestes ved folkeavstemning. Ellers faller det bort. Icesave er en virksomhet som Landsbanki drev bl.a. i Storbritannia. Bankens virksomhet der var regulert etter EØS-reglene som en bankfilial, underlagt islandsk banktilsyn og med en islandsk innskuddsgaranti på 20 000 euro for kundene, også de britiske.

  

Garantiordninger.

Da Landsbanki kollapset ble det på islandsk side pekt på at garanti-ordningen var utilstrekkelig for å dekke tapene. Britiske myndigheter fant dette utilfredsstillende og dekket innskuddene selv. Penger utbetalt innenfor garantirammen krever Storbritannia tilbake fra Island. En parallell sak, med noe mindre beløp, foreligger overfor Nederland.

  

Forhandlinger om en ordning har skjedd I flere etapper. Den lov som blir gjenstand for folkeavstemning var et kompromiss som tilfredsstilte Storbritannia. Avtalen går ut på at utbetalingene innenfor garantibeløpet omgjøres til et lån fra den britiske stat til den islandske garantiordning. Tilbakebetalingen er garantert av den islandske stat. Statens samlede ansvar fordelt pr. innbygger kan tilsvare ca. 100 000 norske kroner, gitt at ingen verdier realiseres fra Landsbankis konkursbo. Dette er imidlertid en urealistisk forutsetning. Etter visse beregninger kan kontantverdien utgjøre rundt 30 000 norske kroner.

  

Folkeavstemning.

Presidenten, som ved sin sanksjonsnektelse har bevirket folke-avstemningen, ber om forståelse for demokratiets virkemåte. Dette minner imidlertid mest om uttalelsen fra statsråden om folket I TV-serien «Javel, statsråd» – «I am their leader. I must follow them!». I praksis er demokratiet representativt, selv om folkeavstemninger kan ha en plass i styringssystemet. Å få et flertall for økte skatter i en folkeavstemning, stiller imidlertid svært store krav til velgernes situasjonsforståelse og sinnsro. Så langt kan stemningen i Island tyde på at det blir et nei. Det kan ikke overraske noen om dette blir resultatet.

  

Internasjonale kreditter.

Det er hevdet fra regjeringen at Island ikke motsetter seg at gjelden tilbakebetales: Det er vilkårene som ikke var akseptable for presidenten, uten en folkeavstemning. Men faller lovvedtaket bort etter en folkeavstemning, kan vel ikke en tilbakebetaling som Storbritannia ikke godtar være tjenlig? I så fall må en nok forutsette at en løsning måtte søkes ved nye forhandlinger, eller en rettsavgjørelse. Dette vil ta ytterligere tid. Det er uklart om internasjonale kreditter fra de nordiske land og Pengefondet fortsatt vil være tilgjengelige så lenge en avklaring ikke foreligger.

  

EU-søknad.

Det er vanskelig å se at Islands EU-søknad kan komme til realitets-behandling før Storbritannia (og Nederland) sier seg fornøyd med en Icesave-ordning. Hver enkelt medlemsstat kan i Rådet forhindre at medlemskapsforhandlinger åpnes. Britene vil ha pengene sine tilbake – det dreier seg om et stort beløp. Men det må ellers være vanskelig å godta – både for EU-kommisjonen og Storbritannia/Nederland – forhandlinger med en søkerstat som ikke følger spillereglene for det indre marked. Island er en EØS-stat. Garantiordningen for innskudd er en EØS-sak. Det er en rimelig forutsetning for EU-medlemskap at EU-retten respekteres lojalt.

  

Det kan være uenighet om det rettslige innhold av innskuddsgarantien. Det er imidlertid vanskelig å se at en garantiordning, som ikke faktisk dekker de innskudd som er omfattet, kan tilfredsstille kravene etter ordningen. Hvorfor har man garantiordningen da? Rimelighet kan imidlertid tale for en viss ansvarsdeling i saken (kundene fikk gode innskuddsvilkår, britiske banktilsynsmyndigheter kunne vært mer aktive mv.).

  

Rimelighetshensyn kan komme inn i en forhandlet løsning, men krever at Island møter velvilje hos motparten. At Island for Storbritannia er en liten nabostat, er neppe i seg selv nok. Island har store naturrikdommer og er mer velstående enn Storbritannia pr. innbygger. Briter og islendinger har dessuten hatt direkte konflikter tidligere. Torskekrigene – om fiskeressursene utenfor Island – medførte økonomisk tap og liten ære for Storbritannia. Dette er neppe helt glemt i London?

  

Islandske beslutninger.

Det har oppstått et økonomisk tap som følge av Icesave-systemet. Dette tapet er i hovedsak forårsaket av islandske beslutninger, dels fra bankene og dels fra myndighetene. Det er uklart hvorstort tapet endelig vil bli, men tapet må uansett dekkes av noen. Hvis man mener at den islandske stat ikke skal dekke tapet, bør en samtidig svare på spørsmålet om hvem som da skal dekke det. Det vil være vanskelig for andre å forstå et nei-resultat, dersom dette ikke klargjøres ved folkeavstemningen.

>>>---<<<>>>---<<<